Som liten hadde jeg kassabil. Far min laget et kjøretøy med scooterhjul til meg. Gatas tøffeste - med sikkerhetsbelter og baklys fra en Amazon. Den ble konstant utsatt for oppgraderinger og forbedringer - på et tidspunkt fikk den til og med bremser.

Kassabilen står for meg som et av de beste minnene fra hele oppveksten. Nå har jeg 3 gale gutter selv, og det er min tur å lage kjøretøy.

For et par år siden så jeg tilfeldigvis bildet til høyre på en nettside. Det er en Land Rover. En liten Land Rover. Jeg fant ut at det var en Toylander. En kar i England lever av å selge tegninger og mer eller mindre prefabrikerte deler til dem. Tegninger ble bestilt, og etter noen uker kunne byggingen begynne.

Vel, tegningene var i hus, og byggingen skulle begynne. Den anbefalte måten å skjære ut delene på, er å lime tegningene på platene, og skjære etter strekene med stikksag. Jeg syntes det var litt brutalt, og valgte heller å lime tegningene på en kraftig papp, og skjære dem ut til maler. Dermed hadde jeg muligheten til å justere litt før jeg skar, og malene er intakte etter bruk. Det kan komme godt med når reservedeler skal lages - eller jeg finner det for godt å lage en ny bil...

En Land Rover Serie II er bygget på ramme, med et karosseri i aluminium og stål boltet oppå. En Toylander II bygges i fuktbestandig kryssfinèr eller MDF, og er selvbærende. Jeg var en stund i tvil om jeg skulle velge MDF eller kryssfinèr. Begge materialene har omtrent samme vekt og pris, men kryssfinèr er sannsynligvis noe sterkere. MDF er derimot enklere å jobbe med, og lettere å få fin finish på. Valget falt på MDF.

Det går med litt over en plate à 120x240cm for å lage èn bil. (Jeg tipper man kan lage 3 biler av 4 plater). A skjære ut delene tar et par kvelder. Delene skrus og limes sammen med 19x19mm lekter. Ting passet overraskende bra ihop, og hele karosseriet er laget på en sånn måte at det blir veldig stivt og solid.

Jeg fulgte i det store og hele anvisningene da jeg bygde karosseriet. Noen små justeringer ble gjort underveis, slik som å bruke flyfinèr i stedet for aluminium på den buede delen av framskjermene, og å lage seteryggen nedfellbar slik at voksne kan kjøre.

Det blir ikke mye moro med en kassabil dersom den ikke har hjul. Å få tak i passende hjul skulle vise seg å bli en liten utfordring. Det trengs hjul med en diameter på ca 40cm, med 8"x2-2,5" felger. Siden bilen er forholdsmessig tung, så trengs det også skikkelige hjullager. Glidelager ville slites veldig fort.

Han som selger tegninger til Toylander har også hjul til salgs. Disse er ikke ueffent priset, og jeg vurderte sterkt å handle hos ham. Problemet viste seg å være frakt. Royal Mail skulle ha godt betalt for å trille et sett med hjul over Nordsjøen. Faktisk så godt at det ville spist opp hele kassabilbudsjettet. Alternativer måtte finnes.

I gangen på jobb står den en gul tralle. Den hadde perfekte hjul. Neida, jeg knabbet ikke hjulene fra tralla - det hadde vært litt for åpenbart. Men, det stod Trallnor på den. Med bittelitt hjelp fra Google, så viste det seg at Trallnor holder til bare et par jorder fra jobb. En dag, i lønsjen, tok jeg meg en tur bort. Etter å ha blitt vist om i fabrikken, kom vi til lageret av hjul. Utvalget var stort, men de hadde ikke hjul med offroad-mønster. Jeg endte opp med fire heavy-duty trillebårhjul. De hadde kulelagre og skikkelig stålfelg. Forhåpentligvis kan jeg få tak i dekk med grovere mønster på et senere tidspunkt.

Byggeanvisningen har forslag til hjuloppheng. Dette er av enkleste slag. Stiv bakaksling og framhjulsoppheng av kjerretypen. I tillegg er det skissert et forslag til framhjulsoppheng med fjæring.

Som tidligere bilinteressert så fant jeg dette litt slapt. Byggeanvisningen anbefalte Ø 25mm rør som hjulakslinger. Siden trillebårhjulene hadde hull til 18mm aksling, så valgte jeg heller en Ø 20mm kompakt aksling. Selvsagt i rustfritt, syrefast stål. Akslingen ble dreid ned til 18mm i endene, med M16 gjenger på "tuppen". Sentermutter er en selvfølge i Formel 1 - ungene kan jo ikke ha noe dårligere.

Jeg økte sporvidden med 50mm og senket opphenget med 25mm i forhold til tegningene. En Land Rover har høy bakkeklaring og smal sporvidde. Dette er bra for kjøring på engelske sauestier, men jeg ser ikke for meg at Toylanderen skal så mye offroad. Iallefall ikke med vilje. Derfor prioriterer jeg stabilitet og kjøreegenskaper.

Framme var det rom for mere forbedringer. Hjulopphenget i tegningene er ment å være solid og enkelt å lage. Jeg ønsket å lage et oppheng som gav bedre kjøreegenskaper, men samtidig var like solid og rimelig enkelt å bygge. Skissene til fjærende oppheng var et greit utgangspunkt. (Jeg har enda ikke fått tak i passende fjører. Kjenner du noen som har fjører med 19mm innvendig diameter liggende, så ta kontakt.)

Den første justeringen var å vinkle fjørbeinet slik at bilen fikk positiv King Pin Inclination. Dette gjør at hjulene vris om et punkt midt i slitebanen når man vrir på rattet. I tillegg blir styringen til en hvis grad selvopprettende. Det er en god ting.

Neste punkt på lista er vinkelen på styrearmene. Når disse står parallelt, så vil begge framhjula svinge like mye når man vrir på rattet. Men, når en bil kjører i sirkel, så er avstanden fra sentrum av sirkelen til framhjula ulik. Dette betyr at hjula ideelt sett skal ha forskjellig vinkel. Ackermanns prinsipp beskriver hvordan styrearmene skal vinkles for å oppnå at hjulene svinger "riktig".

Sporvidden framme er også økt med 2" og bilen senket 1" på samme måte som bak.

Overføringen mellom rattakslingen og styrestag er i dag av trøbil- eller gocarttype. Det vil si at det sitter en arm direkte på rattakslingen. Maksimalt rattutslag fra full sving høyre til full sving venstre er dermed en halv omdreining. Greit nok på en gocart, men veldig lite Land Rover-aktig. Jeg ønsker å få laget en form for utveksling slik at det iallefall er to omdreininger på rattet mellom endestoppene. Dette er dog ikke en prioritert sak, og får vente til jeg kommer over en liten tannstang eller styresnekke.

Fargevalget er det spørsmålet som har skapt mest strid mellom bygger (meg) og framtidige brukere (ungene). Selv har jeg hatt lyst på en autentisk Land Rover-farge, mens ungene har foreslått farger som rosa og gult. Til slutt ble det en slags enighet om at bilen skulle lakkeres RAL3000 - flammerød.

Land Rovere har blitt brukt til brannbiler rundt om på den engelske landsbygda siden tidenes morgen, og det var at bilde av en sånn som fikk oss til å bli enige. Den engelske Series 2-klubben har forøvrig et enormt galleri med bilder av Land Rover Series 2-kjøretøy. Ypperlig å bla gjennom for å finne utav detaljer for oss som bygger Toylandere.

Enhver lakkeringsjobb begynner med forarbeidet. Siden bilen er bygget i MDF, så er overflatene i utgangspunktet ganske glatte. Hadde jeg valgt kryssfinèr, ville det vært en stor oppgave å helsparkle hele bilen for å få glatte flater. For MDF var det nok å matte ned sidene med 400 tørrslipepapir. Alle skjøter og skader i platene ble sparklet og pusset.

Som grunning og "filler" ble jeg anbefalt Lesonal 2K Filler. Jeg brukte en "proff"-sprøyte fra Clas Ohlson med 1,9mm dyse. Filleren tørker kjapt, så jeg kunne legge på 3-4 lag i èn operasjon. Etter at filler var lagt på, gikk jeg over hele bilen og sparklet ujevnheter og småskader som plutselig viste mye bedre. Til slutt fikk bilen et siste lag med filler, og var klar for å våtslipes med 800-papir.

Jeg ble anbefalt å bruke "trailerlakk" eller transportlakk på bilen. Dette er en 2-komponent polyurethan-basert lakk som er veldig sterk. Den er også ganske lett å jobbe med for en uerfaren lakkerer. Finishen blir ikke fullt så blank som billakk, men med tanke på bruksområdet er det ikke så farlig... Den herder heller ikke like raskt.

Det var bare rundt 13-14 grader da jeg lakkerte, og det var vanskelig å få flyt i lakken uten at den begynte å sige. Overflaten ble derfor nokså appelsinhud-aktig. Når lakken har fått herdet skikkelig skal den slipes glatt med 1200 våtslipepapir og poleres opp.

Siden det skal bli en brannbil-Toylander, så må den ha brannbilstriper av den gamle, gode sorten. Jeg hadde først tenkt å maskere og lakkere alle firkantene i stripene, men så fort at det lett kunne bli litt jobb. Heldigvis finnes det folk som lager bilreklame og -dekor. Jeg fikk en særs god pris på striper fra Kellys, noe som gjorde jobben til en lek.

Med bilen i trillbar stand, så har det blitt en del turer i gata med ungene som sjåfør og meg bak som motor. Det er en tung bil. Og med litt fart og sjåfører som brått bestemmer seg for at de vil en annen vei, så har det vært både slitsomt og til tider farlig å løpe bak for å dytte. Bilen trenger motor.

RLT selger motorer fra engelske EMD. Den modellen de har valgt er for 12V og har en kontinuerlig effekt på 180W. Det er en motor som brukes i mange andre applikasjoner, og den er regnet for å være holdbar og tåle mye overbelastning. En pris på £115 pr stykk er vel ikke urimelig, men gjorde allikevel at jeg valgte å se etter alternativer...

Etter en del søk og tapte auksjoner på eBay, så fikk jeg tilslaget på to "NOS" (New Old Stock) rullestolmotorer for $30. De var beregnet på 24V, og hadde en oppgitt kontinuerlig effekt på 360W. Rullestolmotorer er tunge saker, og frakt til norge ble dyrere enn innkjøpsprisen... Jeg fikk allikevel to ubrukte motorer i hus for halvparten av hva èn originalmotor koster.

Motorene mine har en hastighet på 284 omdreininger pr minutt. Hjulene mine har en omkrets på ca 125cm. Uten giring, ville det gitt en hastighet på 35 m/min, eller 21km/t. Det er for fort. Kraften fra motorene overføres til hjulene via kjeder. Jeg satte tannhjul med 30 tenner på utgående aksling på motorene, og 65 tenner på hjulene. Det gir en teoretisk toppfart på 9 km/t, noe som har vist seg å være temmelig nær den hastigheten vi ser i praksis.

Motorene må ha strøm. Mye strøm. To 12V 30Ah SMF-batterier fra Biltema ble valgt som "strømtank". For å regulere hastigheten valgte jeg en 4QD VTX-75 kontroller. Jeg har brukt regulatorer fra 4QD tidligere, og er godt fornøyd med kvaliteten. VTX-kontrolleren er en enkel kontroller, den er ikke programmerbar men akselrasjon og retardasjon kan justeres. Den har i tillegg valgfri "halv fart bakover", mulighet for "closed loop" og ikke minst - motorbrems.

Motorbrems på et lekekjøretøy er en gunstig ting, sikkerhetsmessig. Det gjør bilen mye lettere å kontrollere for mindre barn. Trø inn gassen for å kjøre, slipp den for å stoppe. I en panikksituasjon er det stor sannsynlighet for at "en pedal for å kjøre, en annen for å stoppe" blir for komplisert.

Med det meste av karosseri og hjuloppheng ferdig er det lov å begynne på det som er virkelig moro - all pynten. Det er detaljene som skiller en flott modell fra en som ikke er noe særlig. Jeg har ikke som mål å lage den mest naturtro og detaljerte LandRover-modellen, bilen skal tross alt være et leketøy for noen ganske aktive unger. Men jeg greier ikke å la helt være.

Det var fra starten av meningen å ha instrumenter i bilen. Speedometer og "tankmåler". Tankmåler for 24V batteri er lett å få tak i - golfbiler, el trucker etc har slike, og de florerer på eBay. Speedometer er vanskeligere.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å bruke signalet fra en tachogenerator på motorene for å drive et analogt voltmeter i dashbordet, og "kamuflere" voltmeteret som speedometer. Det finnes ganske godt utvalg i 2" instrumenter som kan brukes. Imidlertid har det seg sånn at jeg tydeligvis har havnet opp i en konkurranse med den andre Toylandereieren i distriktet om å kjøre lengst i løpet av sommeren. Da trengs kilometerteller i tillegg.

Den enkle løsningen på speedometer og kilometertellerproblemet er en sykkelcomputer. De viser både hastighet og tilbakelagt distanse. Og mye annet som noen sikkert liker å vite. Problemet er at digitalt speedometer på en modell av en 1958-model ikke er særlig autentisk. En mulighet er å gjemme sykkelcomputeren i batterirommet på bilen, og bare bruke det til å dokumentere distanse.

Etter å ha gått noen runder med meg selv, valgte jeg å gi autentisiteten på båten. Handlet en Sigma 500 sykkelcomputer på Claser'n og et 2" amperemeter på Biltema. Amperemeteret ble sløyd med Dremel, all innmaten gikk i bosset.

Sykkelcomputeren har èn knapp som må kunne betjenes. I tillegg til hastighet, kan den vise bl. a. tilbakelangt distanse i dag, tilbakelagt distanse totalt og klokke. Denne knappen vil jeg ha tilgjengelig som en knapp på dashbordet. Dermed måtte jeg inni den og lodde på ledninger. Den var ikke laget for å kunne åpnes. Dremelen måtte fram igjen, og jeg fikk skåret vekk den delen av huset som var rundt knappen slik at jeg kom til printkortet med loddebolten.

For å få sykkelcomputeren til å passe inni instrumenthuset fra amperemeteret, gravde jeg fram en plate pleksiglass og skar ut en sirkel med diameter 50mm. I denne sirkelen skar jeg igjen ut en åpning på størrelse med skjermen på sykkelcomputeren, og lakkerte plata silkematt svart. Sigmaen ble limt til baksiden av plexiglassplata, og hele sulamitten plassert inni instrumenthuset. Så var det bare å sikre med noen dråper lim, og... ferdig!

Det dukker stadig opp nye nettsteder av og for Toylanderbyggere og -eiere. Real Life Toys har startet et engelskspråklig forum på http://www.toylanderownersclub.com. Der er det allerde ganske god gang på diskusjoner og byggeblogger.

Her hjemme har noen ildsjeler satt i gang et liknende norskspråklig prosjekt. På http://www.toylanderforum.no/ finner du artikler om livet som Toylandereier og -bygger.

Som nevnt i en tidligere artikkel, så er jeg ikke helt fornøyd med den originale overføringen mellom rattet og hjulene. Løsningen med en arm som er festet direkte i rattakslingen gir en veldig direkte og noe tung styring. Resultatet er at ungene har litt problemer med presisjonsmanøvrering.

Den originale løsningen har en del udiskuterbare fordeler. Det er en billig løsning, og den er enkel å lage. Den er også veldig robust og vil etter alt å dømme holde ut levetiden til en Toylander. På steder med god plass greier selv en 2-åring å manøvrere bilen med denne løsningen. Problemet oppstår når det er trangt og man trenger litt presisjon.

Jeg og andre har vurdert flere løsninger. En har brukt kjede og tannhjul for å få større utveksling, en annen har laget en girboks på rattakslingen. Artige løsninger, men de er kompliserte. Det ideelle hadde vært en løsning som var tilnærmelsesvis like enkel og robust som den originale, men som gav mere utveksling og bedre presisjon til styringen.

Jeg har nå fått fatt i en tannstang som er beregnet på ørkenbuggies. Den er liten og nett, bare 20cm fra ende til ende. Inngående aksling roterer litt over èn omdreining fra endestopp til endestopp. Den passer rett inn under Toylanderen, og krever bare et stag til hver styrearm. Utfordringen ligger i koblingen mellom inngående aksling til tannstanga og rattakslingen.

Planen min er å montere tannstanga slik at inngående aksling kommer opp i batterirommet. Der monterer jeg på et tannhjul. Rattakslingen skal få et universalledd, og ende i et annet tannhjul. Disse forbindes med kjede. For å gjemme vekk disse uryddige tannhjula og kjeden legger jeg dobbelt bunn i batterirommet. Hvis jeg er heldig er denne ombyggingen klar til våren - 17. mai kanskje...